Superstøv

Slapp av, det går bra!

Eik 08072057 8565991
Seksjon 43
Bygg 27
Etasje 20
Rom
Rom, Norden 19.10.2087

Ey! Jeg heter Eik, og sender dere dette brevet med en beroligelse fra fremtiden. Det har seg slik at det nå er fire uker siden min kjære Besta døde. Vi har hatt mange fine samtaler det siste året. Besta var designer med ph.d. og arbeidet en tid som lærer ved universitetet. Da vi ryddet i tingene hennes kom jeg over noen papirer fra denne tiden. Jeg fant blant annet en oppgave med tittelen ‘Pustevansker i 2090.’ Den var skrevet av dere, og det var skikkelig dyster lesning! I 20-tallets prestisjesamfunn var dere så bekymret for alt, terror, klima, befolkningsvekst, forsøpling, you name it. Besta har også fortalt hvordan dere på den tiden var så fokusert på det ytre og hvordan dere fremsto på disse “sosiale mediene”. Alt skulle se perfekt ut på overflaten, selv om det ikke var det. Jeg forstår ikke hvorfor dere skulle fake virkeligheten på den måten.

Les mer/mindre

Jeg og min lille familie bor i Rom, som er en flytende by i O-fjorden. Dette er et multikulturelt storbysamfunn med innbyggere fra hele verden. I Rom er det rom for alle, fritt for diskriminering og kriminalitet. Mangfold og individers særpreg verdsettes høyt. Før jeg møtte samboeren min Strå, bodde vi i hvert vårt Alenebohus i Nord. Nå bor vi i Sør i et Familiebohus sammen med 700 andre barnefamilier. Familiebohusene har leke- og aktivitetsrom tilpasset alder. Eikenøtt har sin første dag på lekeskolen imorgen. Det skal gå fint, vi har hatt god tid til å bli kjent med lærerne. Besta bodde i Eldrebohuset rett ved siden av oss, og vi besøkte henne ofte. Eikenøtt elsket å være der på Toddler-fredagene.

Denne weekenden har vi markert Eikenøtts toårsdag. Vi har tilbrakt de tre siste månedene av vår familiepermisjon i tropiske Marnaluf. Vi legger ofte friukene våre til en av feriestasjone rett utenfor Tellus. Der trenger vi ikke å være redde for at vi bruker opp de dyrebare naturressursene. Tidligere har vi besøkt Winterwonder, Safari og Action. Det var forresten på Action jeg møtte drømmen i mitt liv, Strå.

Fra i morgen er Strå tilbake i stillingen som landbruker. Strå jobber som prosjektleder for utvikling av nye områder med god dyrkbar mark. Det er rart å tenke på at dere drev med kjøttoppdrett, når det tok så mye av naturressursene. Gode animalske matvarer fremstilles jo så enkelt i laboratorier. De er suverene på næringsinnhold og gode på smak. I tillegg slipper vi de enorme mengdene emballasje og matsvinn, siden maten kommer direkte fra huskjøkkene.

Jeg skal snart begynne i min nye stilling i statsstyret. For ni år siden ble jeg tatt opp som student ved det Nordiske Universitet i KØ1. Opptaket er basert på personlig egnethet og studiet var ekstremt krevende. Det gjorde valget vårt om å fremstille Eiknøtt som kapselbaby enkelt. Da søknaden om å bli foreldre endelig ble godkjent, valgte vi en kapsel utviklet av BabyGrow. Disse kapslene er hjemmebaserte og vi som foreldre fulgte Eikenøtts utvikling tett. Kapselen var koplet opp mot Enjaen vår, slik at vi hele tiden hadde oversikt over puls, temperatur, vekt ol, også når vi ikke var til stede. Ettermiddagene tilbrakte vi hjemme under de syv vekstmånedene, fordi kvalitetstid med de nærmeste er superviktig for oss.

Frem mot arbeidsstart skal jeg nå bruke dagene til å sette meg inn i de mest aktuelle sakene som behandles av statsstyret. Dagens oppdatering av Stem i Enja-hologrammet viser at ‘Fritid’ fortsatt er en viktig sak for mange. Min jobb i statsstyret vil være å analysere og videreformidle data fra de ukentlige avstemningene. Stem har gitt folket en unik mulighet til en enkel og aktiv deltakelse i utformingen av samfunnet vårt.

Noe annet vi fant i Bestas leilighet da vi ryddet ut, var en eske full av gamle magasiner med håndskrevne notater. Det er så trist at vi ikke skriver for hånd. Jeg ønsker at Eikenøtt skal få mulighet til å lære seg denne kunsten når hun blir eldre. Magasiner med mote og trender er så fjernt for meg. Tenk at dere kjøpte nye plagg hver sesong! Helårsjakken min har jeg hatt siden slutten av 70-tallet, og den er fortsatt like funksjonell. Det er fascinerende å se alle de rare tingene som fantes i 20-tallshjemmet, ting jeg ikke kan se noen åpenbar nytteverdi i. Dere brukte jo så mye tid og krefter på å “pusse” hjemmene deres. Jeg skjønner godt dere fikk et problem med å kvitte dere med alt det avfallet. Nå kan vi velge farger og mønstre på innredningen i stua med et enkelt trykk. Deres bruk- og kastsamfunn er noe jeg håper vi aldri vil se igjen!

Jeg håper at dette brevet har gitt dere et lite innblikk i fremtidens Norden, og at det kan spare dere for noen bekymringer. Dere har mye å glede dere til! Slapp av, det går bra!

Peace & love, Eik

La meg fortelle deg om fremtiden, bestemor

For en merkelig følelse. Året er 2087, her sitter jeg i huset ditt, og skriver på PC-en din. Du kommer til å lese dette brevet i 2018. Denne maskinen har du sittet med på fanget under hele oppveksten min. Resten av familien har alltid tenkt at den er utdatert, at du er sær som fortsatt bruker den. Du finner oppskrifter, betaler regninger og ser filmer, men det skal sies at det faktisk kun er et fåtall som fortsatt bruker datamaskiner og mobiltelefoner etter at MyChip ble lansert i 2035, tror jeg? Du vet ikke hva dette er, men jeg skal forklare. Jeg har fått sitte på fanget ditt og hørt på hvordan livet var. Nå vil jeg fortelle deg litt om hvordan livet blir. Dette med MyChip vil jo ikke si deg så mye, men kort sagt er det alle funksjonene i en mobiltelefon og en datamaskin samlet i en liten gadget du fester på tinningen. Jeg får lyd rett i øret og skjerm foran øynene i form av et hologram. Det føles rart å forklare noe som, for meg, er så selvsagt. Jeg tar det vel for gitt da jeg ble født i 2067, og da var jo disse allerede gammelt nytt. Den er en så viktig del av hverdagen min nå, jeg har jo hatt den siden jeg var 10, og det er aldersgrensen for å få den. Det er svært sjelden jeg ser noen uten. Det er så rart å tenke på at alle dens funksjoner en gang var spredt rundt på såkalte «smart phones», datamaskiner og eh.. iPader?

Les mer/mindre

Chippen kan brukes til så å si alt. Den er synkronisert med leiligheten min. Så ja, bestemor SmartHome kommer til å skje, og som du har sagt selv så gjør det hverdagen mye lettere. Chippen styrer teknologien rundt i leiligheten, for eksempel kan den få kjøkkenet til å ordne mat til meg i det jeg våkner. I tillegg bruker den internett, så den har mulighet til å følge med på værvarsler, nyheter og andre ting. Den holder meg kort sagt oppdatert på alt! Den passer også på at jeg husker avtaler ved hjelp av kalenderen. Du sier alltid at jeg hadde mistet meg selv hvis jeg ikke hadde hatt chippen. Andre ting den gjør er blant annet å følge med på døgnrytmen min. En av mine favoritt funksjoner er at den planlegger hvilke klær jeg burde ha på basert på værmeldingen og planene for dagen. Den kan også gjøre andre småting rundt i leiligheten, som å skru på dusjen, starte støvsugeren og vaske vinduene.

Du har gjennom årene vist meg bilder og videoer fra da du var på min alder. Konseptet SmartHome var fortsatt langt unna en realitet, Oslos gater var fulle av tutende biler, folks blikk var limt til mobilen, havene var fulle av plastikk og folk leste fortsatt bøker i papir. På en vanlig dag ville jeg tatt en EL-boble til jobb. Disse EL-boblene har erstattet alle fremkomstmidler, det er altså ingen som kjører biler lenger. Det er bare sånt man ser i gamle filmer. Jeg skjønner ikke at dere orket alt det bråket du alltid snakker om, du minner meg på å verdsette stillheten i byen. Boblen frakter meg helt frem til inngangen til kontorbygningen. Jeg har et kontor jeg bruker noen få ganger i uka. I motsetning til deg som jobbet med trykk i Aftenposten, så jobber jeg kun digitalt. Jeg jobber som kreativ utvikler i et byrå som driver med interaksjonsdesign, og får være med å forme og utvikle teknologien i produktene. Jeg bruker MyChipen til alt som har med jobben å gjøre, og kan samarbeide med andre ved å forstørre hologrammet, gjerne så det dekker en hel vegg. Da kan vi lett redigere, tegne, notere og flytte på ting direkte i hverandres arbeid!

Nå er bygningene du viste bilde av og kalte høye ansett som lave, for eksempel er et av de laveste gjenværende byggene 34 etasjer høyt. Jeg bor i en leilighet i 40 etasje og har kun sikt inn i andre bygninger, derfor er jeg glad for at jeg har muligheten til å skru av og på sikten. Jeg kan fortsatt se ut, men hvis jeg skrur av sikten kan ingen se inn, i tillegg har jeg muligheten til å bruke vinduene som skjermer. Da kan jeg velge mellom utallige bilder og videoer, vanligvis finner jeg noe fra naturen.

Jeg drømmer nemlig om å kunne dra og besøke en av byskogene en dag, men det er ufattelig dyrt og ventelisten er lang. Siden det er så få slike områder igjen er sikkerheten høy, og det er kun et fåtall som slipper inn hvert år. Jeg har hørt rykter om at det er helt magisk! Det skal visst være som medisin for sjelen på grunn av den beroligende atmosfæren. Du bor heldigvis langt nok unna byen til at du får ha din egen gressplen bak huset. Du har faktisk også et tre som du passer så godt på. Så jeg får nøye meg med det og skjermene mine for nå. Du passer så godt på det treet, også er det så hyggelig å tenke på at det treet ble plantet det året jeg ble født. Nå som jeg sitter her med PC-en skjønner jeg hva du mener, bestemor. Det er noe eget med det å la fingrene løpe over tastaturet og se bokstavene poppe opp på skjermen i word-dokumentet. Helt siden jeg var liten har jeg kun brukt MyChippen til å skrive. Eller … man kan vel egentlig ikke kalle det skriving, for det er ikke skriving slik dere bruker det begrepet. Det er vel mer diktering. Du åpner et notatark, og chippen din skriver ned for deg. Du er ingen teknologi-pessimist, selv om jeg kanskje får det til å virke sånn. Du er bare glad i å ta vare på det gamle. Jeg syns det er fint. Tusen takk for at jeg fikk låne datamaskinen din.

Klem barnebarnet ditt.

Inspirasjon:
https://www.businessinsider.com/an-eye-tracking-interface-helps-als-patients-use-computers-2015-9?r=US&IR=T&IR=T
Minority Report (2002), Steven Spielberg
De Utrolige (2004), Pixar
I, Robot (2004), Alex Proyas
Her (2014), Spike Jonze
Jurassic World Fallen Kingdom (2018), Colin Trevorrow og Derek Connolly

En hilsen fra en fremtidig venn

Hei, Anna,
Når du får dette brevet, vet du ennå ikke hvem jeg er. Jeg skriver til deg på denne måten fordi jeg ikke lenger kan nå deg i min egen tid - og fordi jeg vet du har behov for å høre det jeg kan fortelle deg. Jeg håper dette brevet kan gjøre ting litt lettere, i det jeg vet er en vanskelig tid for deg, og jeg vil du skal vite at fremtiden din har masse positivt i vente. Så hold ut.

Les mer/mindre

Ikke vær bekymret, det jeg vet om deg og hvordan du har det akkurat nå, er det du selv som har fortalt meg. Mitt navn er Elis. Akkurat nå, når jeg skriver dette brevet er datoen 02.11. 2087 - 69 år unna din nåtid. Du og jeg møttes for seks år siden. Da var jeg var fjorten år gammel og fremdeles i utdanningsprogrammet. Du skjønner at i utdanningsprogrammet vårt er det vanlig at vi i helsefaget har arrangerte møter mellom unge studenter og de eldre. Etter at den eldre befolkningen har vokst har det vært vanskelig å utdanne nok pleiere til å ta vare på alle sammen. Heldigvis har vi teknologi som holder alle friske. Etter programmet er over, er det mange som fortsetter å holde kontakten. Slik ble det i alle fall for oss to. Jeg har alltid likt å høre deg fortelle om livet ditt. Du har virkelig opplevd mye spennende! Ting som jeg aldri hadde hørt om, før jeg møtte deg.

Om du hadde hatt mulighet til å svare meg på dette brevet, ville du sikkert stilt meg massevis av spørsmål. Sett at du i det hele tatt tror på meg og ikke er overbevist om at det hele er en dårlig spøk (noe det ikke er). Men det er dessverre ikke alt jeg kan fortelle deg. Selv om jeg gjerne skulle fortalt deg alt du sikkert lurer på om livet ditt. Du tenker sikkert at det er det du har mest behov for å høre akkurat nå.. Men jeg tror ikke det ville være klokt å fortelle deg for mye. Tiden er ikke noe man bør tukle for mye med. Jeg bryter allerede mange regler ved å sende deg dette brevet. Men det er det verdt! Det jeg derimot kan fortelle deg er litt om meg selv og hva jeg for tiden jobber med. Det kan også hjelpe deg til å forstå hvordan det er mulig for meg å sende deg dette brevet.

En stor del av hverdagen min her, er jobben som helsevenn. En jobb jeg virkelig elsker! Hadde det ikke vært for deg, ville jeg kanskje ikke innsett at det er noe jeg ønsket å gjøre. Selv ville jeg nok tatt jobben uansett, siden vi alle blir oppfordret til å hjelpe. Det er jo en veldig viktig jobb, med tanke på det å gi pasienter et verdig sosial-liv. Selv om dagens teknologi virkelig har bidratt til å effektivisere helsetjenesten og mye annet i samfunnet, kan ikke intelligente datamaskiner erstatte ekte menneskelig kontakt. Jeg er redd enkelte av oss glemmer det innimellom. Da det stadig utvikles mer teknologi som fører til at vi mennesker i større grad distanserer oss fra hverandre. Selv om vi har vært avhengig av en del av denne teknologien for å få samfunnet til å gå rundt synes jeg vi må bli bedre på å utvikle teknologi som handler om oss mennesker.Denne tanken har i alle fall påvirket mitt valg av utdanning. Utenom jobben som helsevenn arbeider jeg nemlig med graden min som teknisk designer. Prosjektene jeg jobber med nå, er teknologien som ligger bak dette brevet. Jeg tør ikke gi deg for mange detaljer. Men min oppgave er interaksjonen mellom selve teknologien og mennesket. Dette er en helt ny teknologi som nesten ingen har testet enda og du er den første jeg vil dele det med. Prosjektet er et samarbeid mellom meg selv og et par andre studenter jeg bor sammen med. Det hele startet med en ide om å kunne forklare følelser til en annen med mer enn bare ord. Jeg kan husker flere ganger da du fortalte meg historier om livet ditt, at jeg var nysgjerrig og ønsket at jeg kunne forstå deg på et dypere plan. Å vite hvordan det virkelig føltes å være deg og å føle akkurat det du følte. Jeg tror det er roten til mange av de problemet vi møter i samfunnet. Folk forstår rett og slett ikke hverandre og det skaper unødvendige og noen ganger farlige konflikter. Med denne nye teknologien håper vi at folk skal kunne lettere utvikle empati og ta initiativ til å forstå hverandre bedre. Kanskje først da kan vi virkelig jobbe med å gjøre verden et bedre sted for alle.

Jeg håper det jeg har fortalt deg kan hjelpe deg i å se fremover. Jeg skulle så gjerne likt å treffe deg, på ekte i denne tiden av livet ditt. Det ville vært veldig interessant. Dessverre har vi ikke teknologien til det og ikke tror jeg vi noen gang kommer til å få det heller. I tilfelle dette brevet ikke er nok alene, til å få deg til å føle deg bedre, har jeg lagt ved noe som med sikkerhet vil det- det er en bit av din egen følelse, fra ikke så lenge siden. Følelser er ofte bedre til å overbevise med enn ord, tross alt. Det var det faktisk du som fortalte meg en gang.

Ps: Jeg håper brevet er forståelig for deg å lese. Jeg har brukt et konverteringsprogram som hjelper meg å oversette til ord som er mer vanlig for deg. Vanligvis bruker jeg programmet til å oversette ukjente språk og dialekter. Men jeg fikset litt på programmeringen, så det skulle bli lettere å skrive dette brevet til deg. Håper det funket!Ser deg om 63 år!din venn, Elis

Brev fra en du aldri har møtt

Skrevet av Marte, Thea, Mathilde, Pia

Her om dagen gikk jeg en tur i den gamle delen av byen. Alle bygningene etter din tid står fortsatt, men det er fare for kollaps og dermed avsperret. Likevel liker jeg å gå tur i dette området, for det er spennende å se hvordan bygningene har utviklet seg. Det har så lenge jeg kan huske ikke vært noe aktivitet i noen av husene, men denne dagen skjedde det noe merkelig. Jeg så et lys i et av vinduene og bestemte meg for å gå nærmere. Det som møtte meg var sjokkerende. En gammel mann i rød kjeledress satt og stemplet noen papirer, før han la de i esker. Lengre inne i rommet sto en rød varebil og flere esker med papirer. På varebilen så jeg en logo jeg aldri har sett før, med ordet: “Posten”. Hjertet mitt dunket fort, og jeg ble utrolig nysgjerrig. Mannen reiste seg plutselig, og tok med seg noen av eskene, før han satt seg inn i bilen. Jeg skvatt da motoren startet og bilen forsvant inn i et lysglimt. Jeg skjønte ingenting, og klarte ikke slutte å tenke på det jeg akkurat hadde sett.

Les mer/mindre

Etter noen dager vendte jeg tilbake. Jeg tittet inn vinduet, og der satt han. Blikkene våre møttes og han vinket meg inn. Jeg spurte hva han drev med, og han fortalte meg at i din tid sendte dere beskjeder til hverandre ved hjelp av brev. Han sa at han klarte å sende brev tilbake i tid, og jeg visste at jeg ikke kunne la denne muligheten gå fra meg. Vi ble enige om at jeg skulle få skrive et brev, og sende det til noen som betydde noe for meg.

Jeg har vokst opp med å høre historier fra fortiden din, nå er det min tur til å fortelle deg om fremtiden. Jeg skulle ønske jeg kunne ha møtt deg og fortalt deg det selv, men siden du ikke er her lenger får dette være bra nok.

Kjære, Marte.

I dag sjekket jeg flash pops’ene på pietaen min, det nyeste innenfor hologramteknologi. Jeg tror pieata er vårt svar på deres mobil og medieteknologi. Jeg ble lei meg når jeg leste i pops’en at den siste isbjørnen nå er utryddet. Tankene vandret til deg, for jeg vet at du som dyreelsker også ville blitt ville blitt trist om du hørte dette. Det sto også at vannet har steget enda mer, og alle isbreene er nå borte. Dette skremmer meg, og jeg skulle ønske det ikke var sånn. Det er derfor jeg som arkitekt tegner hus som går i ett med naturen, og som er drevet på fornybar energi.

Utdanningen min startet allerede da jeg gikk i barnehagen. Der ble det gjort undesøkelser ved hjelp av blant annet tester av personlighet og hjernekapasitet. Disse viste at jeg skulle bli arkitekt. Undersøkelsene gjør at man tidligere får erfaring, og kompetansen blir høyere. Som en følge av denne ordningen og utvikling av teknologien er det også veldig mange nye arbeidsplasser, og lite arbeidsledighet. Jeg liker denne løsningen, men samtidig blir det mindre lek og kreativitet, som er viktig for barna.

Arkitekter bygger mer i høyden, etter at vannet steg og vi fikk mindre landområder. Derfor har jeg møtt mange utfordringer, og blitt mer løsningsorientert. Jeg liker å fokusere på naturen, som er mitt hovedfelt i arkitektfirmaet. Naturens viktighet gjenspeiler seg i byggenes ovale former. Dette kan være en motreaksjon på de mange geometriske husene jeg har hørt ble bygget i din tid. Det er også et krav om at alle husstander må bruke minst en form for fornybar energikilde. Kravene gir meg som arkitekt et større press, og jeg merker at jeg blir sliten både fysisk og mentalt. Jeg holder motivasjonen oppe med gleden av å se resultater, og viktigheten av å være miljøbevisste. Støtten fra familien min har også betydd utrolig mye.

På jobben i dag lanserte vi ideene om de nye pærehusene vi skal bygge. Jeg var veldig nervøs for presentasjonen jeg skulle holde, men ideen fikk heldigvis mange gode tilbakemeldinger. De fleste virker fornøyde med at vi har klart å utvikle bygg som kan driftes kun på fornybar energi. Men vi fikk også noe kritikk for å ha ekskludert personer med spesielle behov, slik som eldre og rullestolbrukere. Jeg merket at jeg ble skuffet over meg selv, for jeg ønsker jo selvfølgelig å inkludere alle. Dette var noe jeg burde tenkt på.

Etter lanseringen dro jeg hjem til familien min. I dag er det vanlig å stifte familie tidligere enn det jeg har hørt om da du var ung. Dette kommer nok av at vi utdanner oss tidligere, og dermed får jobb og etablerer oss i ung alder. Jeg er nå 20 år, er gift, og har en datter på 2. Et hyggelig syn møtte meg når jeg kom hjem, der sto de og lagde linseboller med hampfrø, min favoritt. I Norge har kjøtt blitt en ulovlig vare, med tanke på kjøttproduksjonens unødvendige utslipp. Det vanlige kostholdet i dag er dermed mye mer plantebasert. Likevel er det mange som ikke klarer å gi slipp på det som ble sett på som de gamle norske tradisjonene, og spesielt ved juletider smugles det mye kjøtt over grensen. Jeg har selv vokst opp med kjøtt til spesielle anledninger, slik som julaften, og det har vært veldig rart for meg å slutte med dette. Likevel mener jeg at dette er riktig retning å gå.

Nå sitter jeg på sengekanten til min datter, som er klar til å legge seg. Mamma har fortalt at du pleide å synge for henne før hun la seg. Dette er en tradisjon jeg har holdt på, og den betyr veldig mye for meg. I morgen skal jeg sende brevet, håper virkelig det kommer frem. Jeg håper også du vil sette pris på å høre fra meg. Dette er første og siste gang jeg kan kalle deg: bestemor.

Hilsen ditt barnebarn.

En iMessage fra fremtiden.

Man. 29 Okt., 15:06

Hei! Sykt at navnet ditt fortsatt ligger her på denne telefonen haha. Dette virker kanskje litt weird, men jeg fant akkurat den gamle iPhonen min fra 2018 og quess what, DEN FUNKER, whaaaat :o Jeg savner deg fortsatt selv etter 69 år siden du gikk bort og tenker fortsatt på deg hver dag.

Les mer/mindre

Men ja, jeg savner deg masse, besties. Selv om 2087 har masse fantastiske ting ved seg, så blir jeg litt nostalgisk. Ikke fordi det er dårlig å leve her, men fordi jeg kan ikke tro at tida har gått så fort. Det føles ut som om det var i går at vi dro på Lady Gaga konsert og tok oss road trips til McDonalds på Åssiden midt på natta. Det var good times!

Vet jo at vi begge gruet oss til å bli gamle etter all praten om eldrebølgen, men surprise, det ble mye bedre enn hva vi trodde. :D (y) Du vil kanskje ikke tro det, men jeg har delvis en robotarm slik at jeg i min alder fortsatt kan jobbe som designer. Seriøst, du hadde elsket å bli gammel her. Mange av oss oldiser har helt crazy hårfarger og piercinger, og vi har medisiner som gjør at vi lever lengre og bedre. La oss ikke glemme Mario Cart turneringer på eldresenteret som er hver lørdag. Du hadde definitivt knust alle sammen i spillet!

Lol til hvordan man forestilte seg verden på starten av 2000-tallet. Om hvordan verden ville gå til dundas pga krig, at økonomien skulle gå skeis og hvor redd vi var for at ozonlaget bare skulle rakne vekk fra oss. La oss ikke glemme at vi trodde Trump skulle sprenge hele verden i fillebiter, herregud 2018 var sykt crazy :P Jeg får fortsatt litt frysninger når jeg tenker på Trump, men hold on… Vi ble kvitt han til slutt for å si det sånn og takk gud for det. USA var jo ute helt på bærtur rundt den tiden, men heldigvis er ikke Trump lenger et problem. :)

Nei altså, det er veldig digg å leve i 2087. Alt har blitt så smooth og enkelt! Når jeg skal på butikken for eksempel (eller de få gangene jeg trenger det, vi får som regel alt levert på døra) så har alle vi som er over 70 fått hoverboards som vi kan bruke i stede for å gå. Det er veldig nice! Selv om jeg i går selvsagt hadde glemt å lade den nok, slik at jeg endte opp med å måtte gå uansett. Enkelte ting forandrer seg altså ikke, haha! Vi må fortsatt lade tingene vi skal bruke og som du sikkert husker så var / er jeg elendig på akkurat det, hehe. Hadde det ikke vært for at vi nå betaler med en chip som er plassert under huden vår, så hadde jeg nok fortsatt å glemme igjen lommeboka hjemme, men det slipper man heldigvis å stresse over nå.

...og guess what? I FINALLY DID IT!! Etter alle de utallige turene til riksen, så fikk jeg endelig tatt de kjønns operasjonene jeg har spart til så lenge. Det skjedde ikke så lenge etter at du gikk bort og jeg glemmer ikke hvor deilig det var å endelig kunne føle meg komfortabel i egen kropp! Skulle selvsagt ønske at du var med meg på reisen min... Jeg savnet deg så sårt i den perioden ass! </3 Huff, det er så rart å tenke tilbake til før hvor det var så mye debatter rundt kjønn og spesielt det med oss transkjønnedes rettigheter, ting har blitt så mye mer nice.

Endelig finnes det mer enn to kjønn (finally) og det å være skeiv har blitt noe man ikke hever øyenbryna over en gang. Til og med statsministeren vår nå bruker hen pronomen, hvor chill er ikke det?

Oh, hvis jeg skal briefe litt, så kan jeg oppdatere deg på at jeg ble faktisk ferdig med den design utdannelsen som jeg holdt på med da vi ble venner. Det var sykt stress, men jeg gjennomførte det! Du husker sikkert at jeg var redd for at det ikke kom til å eksistere noen jobber innen jeg ble ferdig. Ønsker jeg at jeg fikk gå tilbake i tid og si til meg selv at “Chill, det kommer til å være masse kule jobber der ute” fordi det akkurat det var det. Tilbudene på jobb var sykt annerledes enn det jeg forventa. Og i dag eier jeg et eget firma som spesialiserer seg på å lage interaktive interfaces og hologram design, det har vært så nice å jobbe med! :D

Teknologien har kommet så langt siden den tiden, du ville vært så sjokkert og fascinert over alt dette, kjenner jeg deg riktig. Og btw, omg jeg trodde aldri jeg skulle relatere til gamlingene som var på vår tid. Jeg skjønner jo nesten ingenting av den nye teknologien… Her om dagen skulle jeg bruke den nyeste ipaden i sammenheng med jobben, men det var umulig for meg å forstå meg på det nye systemet. Jeg måtte spørre den yngste på jobben, damn det var så flaut haha!

Jeg hadde aldri trodd livet skulle bli slik det ble og jeg trodde heller ikke du skulle gå bort så fort fra meg. Men her er vi, jeg har blitt gammel og livet har gått sin gang. Vi treffes vel snart på den andre siden, jeg gleder meg til å se deg igjen!! :* Inntil da, bye bye!

(!) Ikke levert

Et hus, et hjem og et rikt liv for alle

“Du gir av dine timer, vi gir av våre tjenester”
“Et hus, et hjem og et rikt liv for alle”
“Du tilbyr og vi gir”

Latter. Barna mine ler alltid. Det finnes alltid et smil på lur. Vi har et liv der alt er på stell. Ikke trenger vi bekymre oss for om vi har mat på bordet, tak over hodet, råd til utdanning, tid til familien eller råd til helsetjenester. Vi har akkurat det livet vi ble lovet av den globale regjeringen. Jeg, mine naboer og resten av verden.

Les mer/mindre

For en uke siden var fortsatt alt i skjønneste orden. Livet var lett, som det alltid hadde vært. Leveringen med ukens forsyninger hadde kommet på døren om morgenen og frokosten ble servert av vår multifunksjonell elektronisk hjemme assistent, uten at jeg hadde løftet en finger.

Så kom dagen på jobb hvor en tanke, en tvil dukket opp i det jeg hadde et usikkert øyeblikk. Milde øyne stirrende inn i mine. Denne kvinnen. Hun var på min alder, var også mamma og hadde en familie å forsørge. Hun var sykepleier, gjorde jobben sin hver dag og hadde alltid mat på bordet slik som meg selv. Hun visste selv at ikke alt stemte i livet hennes, til tross for de perfekte forholdene. Hun hadde en tydelig voksende depresjon som stadig tok overhånd over livet hennes. Det var min jobb å sette diagnosen og sende henne videre til behandling.

I over ti år har dette vært jobben min. Møte pasienter, undersøke dem og sette en diagnose. I god tro hadde jeg sendt dem videre til behandling og når jeg senere hadde sett dem på gata, hadde jeg smilt til dem. De smilte tilbake. Jeg hadde også sett de tidligere pasientene mine i parker med barna sine, lykkelige. Å jeg mener virkelig lykkelige. Det ga meg tro på at jeg gjorde noe riktig for verden. Jeg ga dem noe godt.

Her om dagen hadde jeg opplevd noe helt uvanlig. Jeg var på vei til jobb og fikk øye på en av mine tidligere pasienter, men i det jeg sa hei fikk jeg kun et forvirret blikk tilbake. Det var akkurat som om hun ikke kjente meg igjen. Den urolige følelsen ville ikke slippe tak i meg, selv etter minutter ble til timer. I det jeg møtte dagens siste pasient, ble uroen gjort om til en urokkelig mistanke om at noe var galt.

Det var mitt andre møte med denne pasienten. Jeg hadde sendt han til behandling før. Da han først kom til meg, handlet livet hans om å skape. Han var nemlig en kunstner og var midt i en langvarig kreativ krise og depresjon som følge av det. Nå var han tilbake, men personen jeg la øynene mine på var som et skall av seg selv. Han kunne ikke lenger male og følte på en uforklarlig tomhet. Da innså jeg at i likhet med pasienten fra denne morgenen, hadde også denne pasienten mistet noe han ikke skulle.

Behandlingen vi tilbyr har blitt en del av hverdagen. Ingen i hele verden må takle det som er for tungt å bære og la depresjon og apati ta over deres liv. Alle tunge og mørke tanker slettes ved et klikk. Jeg har sett det igjen og igjen med mine egne øyne. Denne lykken som sprer seg mellom de som har blitt friske igjen. En ny sjanse i livet har blitt tilgjengelig for alle.

Det har vært annerledes i fortiden, har jeg hørt. Man følte seg ofte overkjørt av sykdommen og gravde seg dypere og dypere inn i depressive tanker. For mange fantes det ingen håp. Jeg klarer ikke å forestille meg et samfunn hvor mennesker sliter med mental helse og lar sykdom styre og ødelegge livet deres. Derfor har jeg alltid vært stolt av jobben min og det å hjelpe de som er i nød. Hvem skulle ha trodd at bruk av denne behandlingsmetoden kan gi en del uønskede konsekvenser! Det er grusomt å tenke på alle de gode minnene som ble slettet ved uhell, men jeg kan heller ikke se for meg verden uten denne behandlingen.. Jeg er takknemlig for det livet jeg har i dag.

Hvis Psychset har fjernet en vesentlig del av en personlighet, hva mer er den i stand til å slette? Kanskje har denne behandlingen en større hake ved seg enn vi trodde? Kan vi stole på teknologi? Kan et program bestemme over hva som er verdifullt og nyttig, eller er det alltid en viss fare for at den vil gjøre feil?

Dere som sørget for vår lykke i fremtiden, skaperne av Psychset, jobben dere har gjort har vært fabelaktig. Likevel håper jeg dere tenker dere om og spør dere selv: hvor mye er et perfekt samfunn verdt, hvis prisen vi må betale for det er altfor høy?

Inspirasjonskilder:

Gondry, M. (Regissør). (2004). Solskinn i et plettfritt sinn [Eventyrkomedie]. USA: Focus Features.

Noyce, P. (Regissør). (2014). The Giver [Science fiction]. USA: Walden Media

Gjennom mine øyne

Hei! Eller kjære leser eller ja… Er ikke ofte jeg skriver brev, alt går jo muntlig for tiden… I hvert fall så heter jeg Alexa og er 20 år. Bor da i Norge, studerer til å bli sykepleier og har vært verden rundt i en alder av 16 år! Men shit, så kult å skrive et brev til noen som lever i en annen tid! Jeg bare aner ikke hvilket år det havner i... Håper seriøst at denne teleporteringsgreia funker!

Les mer/mindre

Hvor skal jeg starte.. Kan jo starte med å si at jeg elsker å reise og oppleve nye kontinenter og kulturer! Driver og utforsker hvor langt andre land har kommet med teknologien og hvordan de har bygd opp samfunnet sitt. Er jo helt sykt hvor forskjellig utviklingen på jorda er. For eksempel er det sånn at de som bor helt nord i den sørlige delen av verden aldri har vært i et vanlig klasserom før!

Som regel bruker jeg en reisekapsel når jeg er ute og reiser. De er raske og enkle å bruke, og pleier å ta liksom rundt en time over Atlanteren, men bare om det er sesong for kapselreise vel og merke. Også at nå er det jo mer og mer in å reise med teleportering. Har ikke fått testa det selv ennå, men har lest en del om det. Var der jeg leste at de også hadde begynt å forske på å teleportere ting frem eller tilbake i tid, men at det kun funka på lettere gjenstander, sånn som et brev!

For tiden så jobber jeg i praksis på et eldrehjem som ligger midt i hjertet av byen. Tar meg knappe 20 sekunder til jobb, kanskje 23 sekunder på en dag med mye trafikk. På eldrehjemmet har jeg i oppgave å pleie de eldre som gjør meg basically til sykepleier, men jeg skal også senere fungere som en støttespiller for dem. Da blir det min jobb å sørge for at de er oppdatert på ny teknologi og alltid sørge for at de er inkludert i samfunnet. Det er ikke så mye jeg gjør av stell, for mye av stellet blir gjort av maskiner sånn med tanke på hygiene og tidsbesparing, men det sier seg kanskje selv. Jeg trives i hvert fall kjempegodt her! Ingen dager er like. Noen dager er lagt opp til at de eldre får tid til å utforske Stimulus-rommene. Her får de ulike oppgaver de må løse som holder kroppen og sinnet i gang, og man kan faktisk også tilbakestille sin biologiske alder. Har vært inne der selv et par ganger, og hver gang føler jeg meg sånn helt seriøst 5 år yngre! Andre dager har man mer fokus på underholdning og avslapping. Disse dagene liker jeg best, for etter en Stimulus-dag trenger man virkelig å slappe av litt! Her får de eldre muligheten til å dra tilbake til sin beste ungdomstid. Til dette brukes det en simulator som liksom spinner videre på en eksakt kopi av de lykkeligste minnene til den som er inne i simulatoren. Av ganske åpenbare grunner, så har vi en tidsbegrensning på hvor lenge de kan være der inne. Har hørt historier om folk som har mistet seg selv helt i simulatoren, men dette var selvfølgelig før man fikk lover på det.. Men det er nok en historie for en annen gang!

Jeg studerer jo som sagt, men det er nok ikke helt som dere forestiller dere. De eldre på gamlehjemmet forteller meg ofte om hvordan det var å studere i gamle dager. At dere har en egen bygning som heter skole, og som dere er i hele dagen, fem ganger i uken. Det er så surrealistisk og nesten umulig å forestille seg! Allerede fra 6 årsalderen får vi plassert en chip bak øret, som lærer oss å skrive, lese, snakke ulike språk og gjøre matte. Denne chipen blir skiftet ut etterhvert som du oppnår kravene for neste chip, dette tar som regel ett og et halvt år. Tidligere i år, satte jeg inn den siste chipen for de grunnleggende kunnskapene før man videre skal velge hvilken studieretning man skal ta. Chipen i seg selv er helt ubrukelig, så i tillegg til den får vi et par VR linser, som samsvarer med vanskelighetsgraden til chipen du bruker. Gjennom disse linsene får vi tilgang til noe lignende dere kaller klasserom, men du ser kun brukernavn til «klassekameratene» dine. I løpet av en dag bruker vi bare linsene i 2 timer, og så er «skoledagen» over. Så det vil si at vi har masse tid til å gjøre andre ting, som å henge i forskjellige VR-univers. Min favoritt er uten tvil Generation Z. Dette er et univers hvor man kan oppleve fortiden! Er dessverre ikke så mange online i dette universet, da veldig få har fattet interessen for fortiden. De fleste jeg møter er som regel mye eldre enn meg, som logger seg inn for å minne om tiden da de var yngre.

Tiden jeg lever i er full av spennende og ny teknologi! Det kan bli litt ensomt i blant med alle de virtuelle stedene, men jobben min på gamlehjemmet hjelper meg å få sosialisert meg litt.

Jeg er så sykt spent på hvor dette brevet her havner. Havner det i 3025 der 2087 bare er et lite avsnitt i historie-holoen eller havner det i 2018 der de ikke vet hva de har i vente av krig, ødeleggelser, men også veldig mye bra forskning og teknologi..? Uansett, morsomt å få muligheten til å fortelle litt om hvordan livet i 2087 er!

En hilsen fra 2087

Hei! Jeg vet at dette vil komme som en overraskelse på deg, og at det vil være vanskelig å tro på det du nå skal lese. Mitt navn er Lourna, jeg er 32 år nå som jeg skriver dette brevet og du er bestemoren min. Det høres nok ganske absurd ut, men vi har nå, i 2087 klart å utarbeide brevpost gjennom tid. Vi har ikke lov til å sende brev lenger enn 70 år tilbake i tid, da vi mener at det var først da teknologien var blitt såpass god at det ikke vil virke fullt så skremmende å få et brev fra fremtiden. Jeg har valgt å kontakte deg fordi jeg er ganske sikker på at du vil synes det er interessant å lese hvordan verden vil komme til å utvikle seg.

Les mer/mindre

Jeg bor for tiden i verdens første undervannsby som, av åpenbare grunner, heter Nye Atlantis. Selv om det kan høres ut som en lukrativ plass å bo så finnes det enda større muligheter. I 2050 sendte vi 15 mennesker til mars, og selv om det skjedde før jeg ble født har det vært utrolig interessant å se utviklingen av det. Det er nå 57 mennesker på mars, så tankene dere sikkert sitter med nå om at det kanskje vil være mulig å bo på en annen planet er helt korrekte. Men, jeg vil legge til at selv om vi har klart å bebo en annen planet så betyr ikke det at vi ikke bryr oss om jordkloden. All vår energitilførsel skjer nå gjennom solcellepaneler, og dette har også vært med på å beholde mye av den moderne arkitekturen fra din tid. Jeg skjønner at det kan virke nesten umulig at solcellepaneler vil kunne samle opp såpass mye energi, men vi har nå kommet såpass langt at de også fanger opp solenergi fra mange meter under havet. Dette har også vært med på å jevne ut mye av de sosiale forskjellene som jeg har lest at dere hadde.

Til daglig jobber jeg med robot-design, så naturligvis er huset mitt overfylt av robot-teknologi. Dette gjør fritiden min enda mer avslappende enn andres, da jeg har egendesignede roboter som gjør det meste for meg. Når jeg ikke slapper av, eller er med venner trener jeg på noe som heter skilpaddehopping. Dette er en konkurransesport som er blitt kjempepopulær, og jeg har trent såpass mye at jeg den siste tiden har vunnet en god del konkurranser. Jeg var også med deltager i OL! Jeg og Lulie (snegleskilpadden jeg har trent opp de siste årene) trener tre ganger i uken med et treningsapparat designet spesielt for at vi skal kunne trene dyr. Det apparatet gjør er at det kan oversette vår tale til impulser for dyrene, slik at vi faktisk kan kommunisere og trene de på best mulig måte. Snegleskilpadden er en helt nyoppdaget art, og er blitt populær både til å bruke i konkurranser og til å ha som kjæledyr.

Når det kommer til selve konkurransen så handler det rett og slett om hvilken skilpadde som kan hoppe opp og ned flest ganger innenfor en gitt tidsramme. Mye ved motiverende kommunikasjon fra treneren og den skilpadden som først klarer å hoppe ut av sitt eget skall, vinner. Lulie har kommet veldig langt og jeg er utrolig stolt av henne! Pengene jeg tjente i OL brukte jeg nettopp på å kjøpe meg en helt ny ES (Electric Speeder), som er det vi har byttet ut biler med her i Nye Atlantis, da vi ikke har noen veier her. En ES fungerer sånn at det ligger skinner i bakken som du kan koble deg på for å komme deg dit du ønsker. Skinnene styrer farten din av seg selv, slik at både køer og ulykker her nede nesten er helt borte. Selve designet på ES-ene er kuleformet rom som er hundre prosent støtsikre - så om det mot formodning skulle skje en ulykke så er du allikevel trygg!

På jobb er det veldig mye å gjøre om dagen. Det er alltid press på å lage det mest effektive og intuitive designet, samtidig som vi alle vet at dagen hvor vi blir byttet ut med den teknologien vi selv har skapt kommer stadig nærmere. Jeg vil tro at det kan være vanskelig å sette seg inn i hvordan denne tilværelsen er, men for oss eksisterer ikke arbeidsplasser i de samme tidsperiodene som før. Vi har ikke lenger muligheten til å utdanne oss til bare ett yrke lenger. Vi er nå nødt til å fornye oss selv og kunnskapen vår hele tiden fordi vi konstant finner teknologiske løsninger på det som før har vært manuelt arbeid. Nå skal det også sies at dette også fører med seg mye positivt. For eksempel er alle fysisk tunge oppgaver blitt overlatt til intelligente roboter som ikke lenger bare er i stand til å utføre én enkelt oppgave. Takket være teknologien er maskinene vi jobber med nå ofte i stand til å selv kunne kalkulere hva som må gjøres i et arbeid. Så for eksempel vil reparasjonen av en ES, som før måttet vært utført av minst fire forskjellige maskiner i tillegg til en observatør, nå bli gjort av kun én robot som selv har muligheten til å analysere operasjonene som kreves og handle deretter. Dette har blant annet gjort at mengden fysiske skader i jobbsammenheng i snitt har gått ned over 40%! Sykehuskøene er kortere, sykmeldingene færre og arbeidsmoralen høyere. Så, selv om kravene til fornyelse har økt, har tilfredsheten blant de aller fleste arbeiderne også gjort det samme.

Jeg skjønner at dette er mye å ta inn på en gang, men jeg setter virkelig pris på at jeg har muligheten til å kontakte deg. Jeg vet det ikke vil være mulig for deg å svare på dette brevet, men hvem vet - kanskje jeg vil kunne besøke deg personlig en dag. Jeg håper at du har det godt - og husk - alt kommer til å gå bra.

Varme klemmer - Lourna.

Otzu's dagbok – Notater fra Mars #4

Dag 452, 24 november 2087.
I dag er planen at vi skal vi ta i mot 200 nye borgere her på Utopia. Frem til nå har vi bare vært 58 stykker her på stasjonen, så det skal bli bra med noen nye fjes. Hvis det jeg har hørt stemmer, så skal også Violet, barnebarnet til Elon Musk komme opp i dag. Ettersom meslingviruset fortsetter å spre seg på jorden er jo målet å kunne leve et bedre liv her på mars.

Vi har mye vi skal rekke å gjøre nå før de kommer. Jeg har tilbudt meg å hjelpe til med å gjøre rommene klare for de reisende, ettersom bemanningen ligger noe etter tidsskjemaet. Nå må jeg først en tur ned til plantene og se etter at alt går som det skal i drivhusene mine. Så er det bare å desinfisere seg og sette i gang med rom tilberedelser. Rommene skal tross alt gjøres klare med alt fra senger til cyberlink-stasjoner. Alle rommene er nøyaktig like ettersom ingen har flyttet inn på de enda. Alt er hvitt for å gjøre det lysere og enkelt å rengjøre. Møblene er veldig minimalistiske og god bruk av plass.

Les mer/mindre

Dag 453, 25 November 2087
Vi rakk ikke gjøre alle rommene klare til de nyankomne vennene våre i går, så noen av oss har måtte dele rom i natt. Jeg tilbød selvfølgelig at noen kunne få sove på mitt rom, og jeg aner ikke hvordan det skjedde, men av alle de 200 nyankomne var det Violet Musk jeg endte opp å dele rom med. Jeg la meg selvfølgelig på sofaen. Violet fortalte meg at hun har kommet hit for å forske på en slags tidsmaskin og tror snart hun vil klare å sende noe til fortiden for første gang. Hun viste meg også et slags antikk kamera hun kalte for “polaroid-kamera”. Kameraet skrev ut et bilde på en liten lapp så fort man tok et bilde. Jeg klarte ikke helt forstå det, men det var fantastisk å se entusiasmen hennes for denne gamle maskinen. I ettermiddag er det en felles samling i konferansesalen, der blant annet President Jaden Smith skal holde en tale gjennom en ny form for hologram-teknologi sendt direkte fra det hvite hus.

Vi gikk ned sammen til konferansesalen, alle satt spent rundt det store hologrambordet, lyset ble senket og presidenten sto foran oss som om han var i det samme rommet. Det var fryktelig stille, så satt Smith i gang med talen sin. Vi fikk vite mer om situasjonen på jorden og den estimerte tiden for neste gruppe reisende skulle komme. Fremtiden ser lys ut nå, vi er endelig på et tidspunkt i historien med et stabilt utkom.

Dag 454, 26 November 2087
Smith fortalte at ting ikke ser bra ut for menneskeheten på jorden. Han snakket om hvordan menneskeheten har ødelagt for seg selv gjennom de siste hundre årene og planene for å få bygget opp et mer velfungerende samfunn på Mars i tiden fremover. Vi har vært mange dager her på mars, så når man ser live video fra jorda begynner man fort å tenke på hvordan livet fortsatt kunne ha frydet på jorden. Hvorfor valgte en hel del mennesker og ikke ta livsviktig vaksiner mot meslinger. Hvorfor var ikke et sterkere samhold der, om å jobbe sammen om å være friske, jobbe sammen om å fortsatt kunne være fri til å løpe blant trærne. Heldige er vi som har mars, og dagens teknologi. Her på mars jobber alle sammen med en designert oppgave for å forbedre livskvalitet og styrke menneskeheten. Her er alle enige om å ta vaksiner, dette fordi vi har lært og har ingen trengsel for å forlenge historien på jorden videre til vår nye planet. Friskhet gir frihet var noe av det viktigste Musk sa til oss før han forlot oss.

Dag 455, 27 november 2087
Under frokosten i dag fortalte Violet meg at hun har gjort noen store fremskritt i forskningen sin. Hun tror hun snart vil klare og sende små objekter tilbake i tid. Hun ba meg holde dette hemmelig, for med tanke på alt som skjer på jorden om dagen er det ikke godt å si hvordan de ville reagert på en slik nyhet. Derfor holder vi det heller hemmelig her oppe på mars, inntil videre i alle fall. Hun fortalte meg også noe ganske utrolig, hun har en egen versjon av akkurat denne dagboken jeg skriver i nå. Hun sa hun fikk den av moren hennes før hun dro. Moren var ikke sikker på hva boken var, men visste at den ville være viktig for Violet. Etter at Violet møtte meg forsto hun det, det var min dagbok som hadde blitt sendt tilbake i tid, altså visste hun at prosjektet hennes ville fungere, siden hun hadde bevis på at det allerede hadde fungert.

Dag 456, 28 november 2087
Violet har endelig fullført maskinen sin, og vi har pakket ned tingene vi velger å sende i den første forsendelsen til fortiden. Vi ble enig om at det eneste riktige vil være å sende en slags advarsel til befolkningen på jorden om hvor dårlig det vil gå når meslinger virkelig begynner å spre seg. Et lite problem er at disse objektene vil ende opp på samme sted som vi nå sender de fra, altså vil de ligge her i Utopia før noen engang har bosatt seg her på mars. Men heldigvis sendte Violet sin bestefar Elon en robot opp til mars i 2018 for å finne et sted og starte byggingen av Utopia, dermed kan vi regne med at Elon vil finne forsendelsen hvis alt går etter planen. Med i forsendelsen sender vi noen av Violet sine polaroidbilder, for å vise hvordan fremtiden vil se ut. Et personlig brev fra Violet til Elon, for å advare menneskeheten hvor dårlig det vil gå med mindre de får stoppet meslinger fra å utvikle seg. Og denne dagboken, for å dokumentere at planen om et Utopia på mars ikke er så umulig som man en gang trodde.

Dag 457, 29 november 2087
Dette blir mine siste ord i denne boken. Jeg håper vi gjør en forskjell ved denne forsendelsen, og at fremtiden til de som måtte lese dette på jorden vil kunne bli like lys som den vi har laget for oss selv her på mars.

Otzu og Violet.

Utopia, Mars. 2087

Inspirasjon
The Martian, Passengers, Interstellar, Star Wars, Back to the Future.

Til fortidens ungdom

Jeg åpner opp Macbooken min og øynene mine omfavnes av hvitt lys fra skjermen. Deretter plasserer jeg pekefingeren i midten av skjermen varsomt. Fingeravtrykket leses av datasystemet, og jeg er nå logget inn. Et par sekunder går og jeg finner ikonet formet av en mikrofon. Jeg kremter et par ganger, og halsen føles mer behagelig. Pekefingeren hviler rett over mikrofon-knappen på dataskjermen. Jeg nøler i et par sekunder, puster ut, og pekefingeren berører mikrofon-knappen. «Til fortidens ungdom,» sier jeg bestemt, og et millisekund etter dukker de tre ordene opp på skriveprogrammet. Og dermed var jeg i gang med å skrive et brev til meg selv fra fremtiden.

Les mer/mindre

Året er 2087. Når du tenker på fremtiden, forestiller du mest sannsynlig en verden dominert av flyvende biler, roboter truer menneskeheten, og hvite, høye bygninger. Jeg klandrer deg ikke. Men slik har det heldigvis ikke blitt. Vi lever i et samfunn der teknologi understøtter våre behov og ferdigheter. Den har på ingen måte tatt over menneskeheten, men heller gjort hverdagen enklere for hver enkelte - slik jeg ser det. Jeg lever i en 88 år gammel kropp, men til tross for den gradvise funksjonssvikten i kroppen min, har jeg muligheten til å bo hjemme. For jeg har all hjelpen jeg trenger takket være teknologien og ikke minst min trofaste venn, Luka KI. Luka er min personlig digitale assistent basert på kunstig intelligens, bygd inn i hjemmet. Hen vet om mine rutiner og vaner. Er romtemperaturen for lav, så kommer Luka til unnsetning. Glemmer jeg å slå av lyset på et rom, gjør Luka dette for meg. Og kaffen? Jo, den er alltid klar presist klokken kvart over syv på morgenen. Du lurer sikkert på hvorfor jeg henvender meg til Luka som «hen»? Vel, vi lever jo i 2087, der en hver har rett til å definere seg slik som de vil. Av den grunn har vi fortsatt beholdt «Mr», «Mrs» og «Miss», men vi har også fått inn det nye, nemlig «Mru». Den nye betegnelsen gir oss en mulighet til å distansere oss fra de to tradisjonelle kjønnsrollene. Det er ikke lenger opplagt for enhver å definere seg som mann eller kvinne, vi kan presentere oss slik som vi vil.

Jeg vil si vi har kommet langt i utviklingen av et bedre samfunn. Nå er jeg pensjonert barneskolelærer, men la meg fortelle deg med hånden på mitt hjerte, at det har vært en stor ære å kunne lære småbarna hvordan man skal behandle hverandre med respekt og omtanke. Forebygging mot rasisme, og verdien om likestilling og menneskeverdet har vært et problematisk tema – for hvor mange tiår? Og jammen tok det seg tid før det ble innført et eget skolefag på barneskolen om akkurat dette. Dette bygger seg på teorien hvor mennesker med problematisk menneskesyn og selvoppfatning kommer av nærmiljøet de er vokst opp i. Å lære barn i tidlig alder at alle mennesker er like mye verdt, er like viktig som det å måtte vite gangetabellen i alder av 9 år. Genialt. Jeg husker godt også at den yngre versjonen av meg fryktet for at skolebarn skulle bli oppslukt av nettbrettet døgnet rundt. Men du kan heldigvis senke ned skuldrene dine, fordi alle barn til den dag i dag forholder seg til den gode, gamle metoden - penn og papir-,

Fokuset på brevet ble plutselig avbrutt av en fortrolig klang fra døra, etterfulgt av Luka, «Du har fått en pakke levert av postbringer. Skal jeg åpne døren for deg?». «Nei, jeg gjør det selv». Jeg åpner døra og møter på postbringeren. «Mru. Domingo? Jeg har en pakke til deg», sier postbringeren med et smil, og strekker ut en liten, firkantet og svart fingerskanner. Jeg plasserer pekefingeren på skanneren, og slikt har jeg fått betalt for pakken og signert for bekreftelse av mottatt pakke. Slikt skulle det ha vært tilbake i tiden. Hvor mye enklere hadde ikke livet vært da? Jeg beveger meg bort til lenestolen, setter meg ned og fortsetter på brevet.

En annen ting å bemerke seg er at vi lever i et mer dyrevennlig samfunn. Matkulturen har endret seg helt. Etter flere år med intenst arbeid, har forskere klart å utvikle replika av kjøttprodukter. For oss som spiser kjøtt, kan med god samvittighet vite at det ikke har blitt påført noe skade ovenfor dyret. Smaken og lukten av kjøttet har heller ikke forsvunnet. Gladnyhet for alle mennesker og dyr!

Så fortvil ikke, fremtiden er ikke så høyteknologisk og uttrykksløst som dere skulle ha trodd. Vi går ikke rundt med hvitt dressantrekk og marsjerer i rekke og rad i det offentlig, eller blir fraktet fra A til Å i et svevende kjøretøy. Vi er, med stolte ord, et samfunn som gjenspeiler svaret til deres fremtidige ønsker.

Jeg trykker på mikrofon-knappen, og avslutter opptaket. Jeg skriver inn min gamle e-mail adresse, og trykker på papirfly-ikonet på skjermen. Videre plasserer jeg pekefingeren på skjermen, og en avlang stripe med blått lys leser fingeravtrykket mitt. Det blå lyset beveger seg fra tuppen av pekefingeren og videre ned i hånden gjennom en tilfeldig valgt blodåre. Lyset passerer håndleddet og forsvinner gradvis lenger opp i armen. Så dukker det opp en liten notifikasjonsmelding på skjermen som bekrefter at brevet er nå sendt.

Året er 2018. Jeg står og venter på busstoppet, og kjenner at stresset bygger seg gradvis opp i kroppen min. Rekker jeg å komme meg hjem før Ex On The Beach vises på TV? Før jeg får bekymret meg noe mer om favorittserien min, fanger sideblikket mitt bevegelsen av reklameskjermen på siden av busstoppen. Rullering av neste reklame er i gang, men ser jeg riktig? «E-mail til Kathleen Domingo» leses som en notifikasjonsmelding øverst på skjermbildet. Rett under er det skrevet «Til fortidens ungdom».

Et rop om hjelp… Fra fremtiden (Refnr #543)

Vinterpass. 22.07.2087

Folk fra fortiden! Jeg heter Harald Smith, og dette er mitt #543. forsøk på å sende et brev gjennom tiden til år 2018. Året jeg befinner meg i er for øyeblikket 2087 og jeg ønsker å opplyse dere om min situasjon og hvordan fremtiden har påvirket design og reklamebransjen.

Les mer/mindre

Først litt om meg, jeg var tidligere en grafisk designer og ferdig utdannet som det i 2053. Jeg var veldig glad for at jeg var ferdig, skolesystemet ble endret noen år etterpå. Det ble mer fokusert på påvirking av reklame, hvordan skal en ikke bli lurt. Dette ble et veldig tungt fag med mye teori, noe som jeg ikke liker veldig godt.

Etter jeg var ferdig utdannet ble jeg ansatt i “Super Design AS”, jeg var kjempefornøyd, det er jo ikke mange som får jobb rett etter endt studie. Sjefen var veldig hyggelig og jeg ble satt rett i arbeid med store oppdragsgivere, noe som var utfordrende, men kult! Tilværelsen i Super var veldig bra noe som gjorde at jeg etter noen år fikk kjøpt meg en leilighet i Vinterpass, der kontoret ligger.

I Super hadde vi alltid mandagsmøte der alle var tilstede og det var en veldig fin start på uka! I oktober 2074 satt vi alle klare til mandagsmøte, men sjefen var ikke tilstede. Han var opptatt på kontoret og virket veldig stresset, men vi regnet bare med at det var mange oppdrag som måtte delegeres. Etter noen minutter kommer han inn og sa at han hadde veldig dårlige nyheter- det gikk et sukk gjennom hele kroppen, jeg følte at noe var alvorlig. Han sa at firmaet hadde gått veldig dårlig i flere måneder, men ikke hadde sagt noe fordi han regnet med at det kom til å løse seg. Han hadde tatt alvorlig feil, Super hadde blitt slått konkurs. Alle ansatte ble fristilt fra stillingen og ble bedt om å dra på let etter nye jobber.

Jeg pakket sammen sakene og vendte hjem i full fortvilelse. Hvordan skulle jeg klare å betale lån, regninger og mat. Hva skal jeg gjøre? Jeg kan jo ikke gå tilbake i tid å endre det som har skjedd. Skolene ble endret noen år etter at jeg sluttet, folk skulle bli rustet for å ikke bli påvirket av reklame, men det kunne jo ikke stemme. Hvordan gå til? Jeg hadde jo lagt merke til at det ikke var mye reklame å se, men ikke at det hadde blitt så ille, har reklame ingen fremtid?.

Jeg begynte en febrilsk jobb med å sende søknader rundt til andre bedrifter, men fikk bare i svar at de ikke ansatt folk. Tilslutt fikk jeg tilslag på en dørvakt jobb, selv om det ikke var innenfor mitt felt, så måtte jeg bare ta den. De barbotene som serverer er ikke så flinke til å vurdere hvorvidt folk er overstadig beruset, så den jobben må mennesker ta.

Første dag i ny jobb var en fin opplevelse, mange hyggelige gjester, men så er det jo de som alltid må ødelegge da. Det er jo en del av jobben det også. Av alle som kom første dagen så la jeg merke til en man som virket noe rar, han var veldig hyggelig. Jeg kom i prat med denne mannen når vi stengte, jeg ville egentlig bare hjem og kom meg heldigvis ut av samtalen tilslutt.

Baren har åpent alle dager i uken, denne mannen var tilstede hver dag og skulle alltid prate med meg når vi stengte. Han forklarte hvordan å sende ting raskere en tidens hastighet kunne sende ting tilbake i tid. Etterhvert begynte det han sa å gi mening, han forklarte hvordan en tidsmaskin i teorien fungerer. Hans eneste problem - han visste ikke hva han skulle sende. Her kom jeg inn i bildet.

Leiligheten hans var kompakt og kompleks, men det skinte et sterkt blått lys fra et av rommene hans. Lyset kom fra midt i stua, og der stod det et objekt som jeg kun kan beskrive som en veldig gammel mikrobølgeovn. Han forklarte at dette var tidsmaskinen, og den var mye mindre enn jeg hadde sett for meg.

Jeg hadde lenge undret på hvordan man kunne redde reklamebransjen, men hva jeg kunne gjøre var uklart. Dette var en strålende mulighet til å redde reklamebransjen. Det var åpenbart at maskinen ikke hadde plass til meg. Han forklarer at større objekter vil forårsake forferdelige paradox i tidslinjen.

Jeg gikk hjem den kvelden, filosoferende og begeistret over å kanskje ha funnet løsning på reklamebransjens undergang. Senga stod for tur, og jeg sovnet lett. Senere på natta bråvåknet jeg med ideen om å skrive et brev, da dette var mest kompatible og tilgjengelige formatet for fortida å tyde. Jeg begynte å skrive brevet med en gang, dette brevet.

I morgen drar jeg tilbake til han, og sender brevet brev #543.

Du/dere kan redde reklamebransje. Jeg mistenker at skolereformen (som ble innført i 2057) er problemet.

Med vennelig hilsen

Harald Smith

Reisen til den nye planeten

Dato: 17.juni 2087

Kjære bestefar,
Jeg skriver dette brevet til deg samtidig som jeg er på vei til den nye planeten. Du hadde rett, det finnes noe der ute. Jeg har blitt valgt ut til å ta del i å designe et nytt samfunn på den nyoppdagede planeten. De har satt sammen en gruppe forskjellige mennesker med ulik bakgrunn for å få utnyttet den nye planeten på best mulig måte uten å ødelegge den. Jorden du kjenner til er ikke ødelagt, men har for lite plass.

Les mer…

Jeg er akkurat blitt ferdig med utdannelsen min innenfor design og teknologi for å kunne bidra med mine kunnskaper på den nye planeten. Du inspirerte meg til å følge drømmene mine og har alltid vært et forbilde for meg. Jeg har helt fra jeg var liten jente blitt inspirert av alle dine teorier og fortellinger om menneskenes fremtid her på jorda.

På jorda lever folk i større grad i byer, men det er viktig å understreke at norsk natur fortsatt settes høyt, noe du var opptatt av. Flere organisasjoner sørger for at skog og mark blir tatt vare på og ikke utsettes for overgrep av private aktører som er ute etter å utnytte naturen. Det er heldigvis ikke slik du fryktet at vi skulle slutte å sette pris på den vakre naturen i Norge, men at vi isteden har innsett hvor verdifull den er. Jeg tror du ville blitt imponert over hvordan byene ser ut i dag og hvor god kollektivtransporten er blitt, for den var ikke akkurat til å skryte av i 2018. Jeg bor sammen med familien i en stor høyblokk som nesten fungerer som en egen by i seg selv. Det er her alle menneskene som jobber for selskapet Life og deres familier bor. Life er et privat selskap som i lang tid har forsket på planeter og liv i verdensrommet. Moren og faren min har jobbet for Life i flere år som har gjort at jeg nå har muligheten til å bli med å designe den nye planeten.

Jeg kunne ønske du hadde fått muligheten til å være tilstede dagen nyhetene om at det var funnet en ny beboelig planet. Dette var noe du var svært interessert i og det viste seg at dine teorier stemte. Jorden må mate 10 milliarder mennesker som er noe naturen ikke klarer å holde tritt med. Det er derfor helt utrolig at vi har fått muligheten til å starte på nytt.

Dette er første gang jeg setter mine ben på den nye planeten og sier samtidig farvel med den gamle jorda. Jeg skal gjøre alt jeg kan for at den nye planeten ikke blir misbrukt, samtidig som jeg vil ta med meg alt du har lært meg videre inn i den nye verden. Denne planeten ble valgt fordi det er den eneste planeten vi kjenner til som er tilnærmet jorden og som det er mulig for oss å bo på. Det er likevel en liten ulikhet fra jorden som gjør at vi må tilpasse oss litt til den nye planeten. Oksygenprosenten er den samme på den nye planeten slik som på jorden, men den er litt annerledes enkelte steder, slik at noen kan få vondt i hodet av den. Derfor skal vi designe bygningene med et planterikt utseende for å rense luften samtidig som alle byene skal ha et areal med trær og planter. Stoffene som kan gi vondt i hodet er en type gift som ikke er farlig, men den er heller ikke behagelig. Designet på den nye planeten skal være inspirert av naturalismen og minimalismen, på grunn av stort fokus på et enkelt og praktisk design sammen med bruk av naturen.

Selv om klimaet på den nye planeten nesten er identisk med jorden er det likevel noen forskjeller. Du og jeg er vant til at alle kontingentene på jorden er spredt utover, mens denne planeten kan sammenlignes med Pangea. Her ligger hele landmassen tett, litt som en stor øy som omringes av store hav. Planeten består av mye fjell og dype skoger med ulike klimaer i nord, sør, øst og vest. Du skulle sett hvor merkelig dyrene ser ut i forhold til det vi er vandt med. Noen av de har veldig kraftige bein, sikkert for å kunne klatre i alle fjellene. Jeg vet du syntes det var veldig spennende å fantasere om hvilke dyrearter som kunne eksistert der ute eller om det i det hele tatt fantes noe liv.

Noe jeg vet du ville blitt stolt over er at den nye hovedenergikilden som skal tas i bruk på planeten er solcelle og vannkraft. På grunn av alle fjellene og store vannmengder er det ypperlig å hente energi fra fossene og strømmende vann. Vi skal også bygge solcellepaneler på toppen av alle bygninger for å utnytte all energien vi får. Sjømat blir en stor del av vår nye hverdag og det skal fiskes opp store mengder fra havet på den nye planeten. Alger har også blitt en stor og viktig ressurs for oss i dag fordi vi bruker den i fornybar energi og for vekst av råstoff. Bilene deres gikk på drivstoff som skadet jorda, men bilene nå har en ramme av tre og er fornybar. Drivstoffet er laget av alger og produserer oksygen. Jeg tror du hadde blitt glad for at vi klarte å finne opp alternativer til den bilen du kjenner.

Jeg tror at fremtiden for menneskeheten er i verdensrommet som er en viktig brikke for vår fremtidige overlevelse, da det kan forhindre at menneskeheten forsvinner ved å kolonisere planeter slik som denne. Jeg savner jorden allerede og alle minnene derfra. Samtidig er jeg utrolig glad for at jeg har fått denne muligheten. Dette er det største som har skjedd oss og jeg tror du ville vært stolt over å vite at jeg får være med på å forme den nye planeten. Du kommer alltid til å være forbildet mitt og jeg savner deg veldig mye.

Mvh
Emily

Mennesket i fokus

Lovely, jenter
Jeg sitter her etter en lang skoledag og har mye å tenke over. Forelesningen i dag handlet om 2000-2020 tallet, jeg synes det er spennende å se hvor fort verden har forandret seg. Jeg fikk inntrykk av at vi er flinkere til å komme nær hverandre enn det dere var. Det er deilig å få tankene ut og å få voice-control til å skrive dette brevet til dere.

Les mer…

Det har skjedd mange endringer siden deres tid. Det er få som skriver tekster manuelt, da tilbudet om voice-control kom til allmennheten ble det raskt tatt i bruk. Dette har ført med seg en effektivisering i utdanning og jobbsammenhenger. Enda en endring som startet allerede i deres tid, men utviklet seg til å bli mere brukt og vanlig er elektroniske penger. Det er fascinerende at man brukte lapper og mynter som penger tidligere. Innføringen av elektroniske penger førte til en felles valuta i verden og inntekten blant menn og kvinner har forresten blitt likestilt. Jeg fikk vite at i deres tid hadde dere yrker som het «helsesøster», «jordmor» og «brannmann». Vi har ikke yrker med kjønnsbaserte navn lenger.

I tillegg har jeg gode nyheter jeg tror dere ønsker å vite, vi har funnet opp en kur som kurerer cancer og antallet som dør av dette er nå svært liten. Det er så rart å tenke på at det var så mange som døde av en sykdom som er så enkel å kurere i dag. Forskerne har nå større forståelse for sykdommer generelt, og cancer er blant annet en av de sykdommene vi i dag blir vaksinert mot. Syn og hørselsproblemer er heller ikke lenger et problem, da dette også kan kureres gjennom en operasjon med lav risiko.

Samtidig er det ikke mange årene siden vi nådde et vendepunkt, som var etterlengtet av mange. Dere har kanskje blitt kjent med konseptet “selvbetjente” kasser? Selv har jeg aldri opplevd dette, men mamma har fortalt meg om de flere ganger. I en periode, noen år før jeg ble født, hadde selvbetjening tatt seg til et nytt nivå. Det var selvbetjente resepsjoner, restauranter og butikker. For ikke å glemme det at all kollektivtrafikk, på samme tid ble førerløse. I starten syntes mange at dette virket spennende og var positive til endringene, men det gikk ikke lang tid før det viste seg å være en katastrofe. Dere har kanskje allerede funnet ut at “Ola Nordmann”, som bestemor sier, er en noe innesluttet type? Det skulle vise seg å bli mye verre som følge av den nye hverdagen. Ensomheten blant folket steg, synet på samhold og kjærlighet forsvant og samfunnet ble et kaldt sted. Som om ikke dette var nok, endte mange opp som arbeidsløse og mangelen på arbeidsplasser økte betraktelig. Dette førte til at mange slet regelmessig med psykiske problemer. Vi ble nødt til sette mer fokus på mental helse og innførte derfor det at alle må ha en fast psykolog. Forelesningen i dag ga meg et inntrykk av at i deres tid var dere bevisst på psykisk helse, men det å dra til psykolog var fortsatt sett på som tabu. Heldigvis tok det ikke lang tid før man tok til vettet igjen og tok bemanningen tilbake i alle bedrifter. Jeg tror dette har gitt oss et varmere samfunn, kontra hvordan dere hadde det i deres tid. I dag er det et stort fokus på å være mye sammen med andre. Om dette er positivt kan selvfølgelig diskuteres, personlig synes jeg det til tider kan være slitsomt.

Vi betaler Carebear en gang i måneden, det er en veldedighetsorganisasjon som alle er pliktig til å betale. Det fungerer supert, selv om det er ikke mange år siden det ble innført. Jeg synes det er så rart at det ikke var noen månedlig veldedighet innsamlinger før i tiden. Det er jo så viktig å hjelpe til. Summen blir regnet ut i fra husstandens inntekt, som gjør at alle blir tatt hensyn til. Det er representanter valgt av folket som fordeler pengene til de som trenger dem, enten det er fattige, kriserammede, syke eller velferdsorganisasjoner. Hånd i hånd med velferd og mental helse kom faget “Livets lære” inn i grunnskolen, barn og unge får endelig lære hvordan man håndterer livet og utfordringene som følger med. Mer presist får de innføring i hvordan man takler psykiske ting som for eksempel stress, prestasjonsangst og kjærlighetssorg. De lærer også å søke jobb og andre slike praktiske ting relatert til voksenlivet.

Det norske samfunnet har blitt enda mer multikulturelt enn det den var i deres tid. Folket er veldig mobilt og forflytter seg tvers over landegrenser hele tiden. Landegrenser blir brukt bare for å definere hvor i verden man befinner seg. Nå har det ingenting å si hvor man er fra, bare hvor man befinner seg og hvordan man identifiserer seg. Jeg synes det er rart at dere hadde visum før, det gir jo en utrolig mistenkeliggjøring av mennesker. Mer mangfold har ført til mindre rasisme, da vi ikke deler seg i raser eller nasjonalitet lenger.

I de siste årene har det vært en revolusjon innen miljøvennlige alternativer. Det er totalforbud mot bensinbiler, og de er blitt byttet ut mot elbiler. Elbiler var på vei inn i deres tid, dermed syns jeg det er merkelig at det tok så lang tid før det ble forbud mot bensinbiler. Prisene for flyreiser har med tiden økt i været, likevel reiser folk mye. Dette er fordi det er oppstått et nytt fremkomstmiddel kalt Speediz. Speediz kan beskrives som et superraskt tog, det er derfor få som fortsatt flyr da Speediz både er mer miljøvennlig og billigere. Jeg har lagt med et bilde til dere av en Speediz.

Håper dere velger riktig, og at dere lever lenge nok til å oppleve min nåtid. Nå må jeg gå, jeg skal på ny forelesning om 2030-tallet.

ZYL Anna.

Skrevet av SIRI

Hverdagen i teknologien

Kjære unge meg,
Jeg kommer fra fremtiden. Dette brevet blir sendt gjennom tidsreisepotrtalen vi har i fellesrommet i eldre-kollektivet mitt. Håper det fungerer, det er ennå litt usikkert. Jeg er i dag 87 år gammel og bor nå i Etne. Året er 2087. Ganske utrolig, ikke sant? Du lurer sikkert på hvorfor jeg skriver til deg, men det er en god grunn til dette. Det er for å forberede deg på hvordan fremtiden blir. Det er ganske trist, egentlig. Alle forventet flyvende biler, roboter og teknologisk overtagelse. Og vi har jo nesten alt det, men det er ikke bare positivt.

Les mer…

Gamlehjem som du kjenner til eksisterer ikke. Det er så få som har behov for den type pleie nå. Befolkningen er stort sett friskere og klarer i større grad å ta vare på seg selv. Dette er på grunn av den enorme utviklingen i dagens medisin og teknologi.

I stedet har folk flyttet inn i eldre-kollektiv. Her samles eldre som ikke har behov for pleie og hjelp døgnet rundt, men heller behov for at en sykepleier bare kommer innom en gang om dagen, for å sjekke at alt er på stell og eventuelt dele ut medisiner. Dessuten er de sosiale aspektene i et kollektiv positivt for oss eldre.

Eldre-kollektivene kan sammenliknes med studentboligene vi bodde i da vi studerte. Alle oss beboere har egen leilighet med kjøkken, bad og soverom. Men det er også fellesarealer hvor vi kan sosialiseres med hverandre. Dette er fint fordi vi ellers bruker teknologi til alt i hverdagen, det blir et slags pusterom slik at vi ikke kveles av alle signalene. Forskjellen fra datidens studentboliger og nåtidens eldre-kollektiv, er at de er mer teknologisk utformet for å gjøre hverdagen lettere. Dette er en faktor i det at vi ikke trenger hjemmehjelp i like stor grad. Roboter og annen teknologi har tatt over mange av arbeidsplassene.

Jeg har fått en ExTip i kroppen. Denne merker det dersom jeg faller, får feber eller eksempelvis får en infeksjon. Da sendes dataen til sykepleiersentralen. Dette gjør at sykepleierne kan fokusere på beboerne som trenger hjelp - der teknologien ikke strekker til. Selv om dette gjør at vi sosialiseres mindre enn hva våre forfedre gjorde i sine gamlehjem.

Det er i dagens samfunn viktig å følge med på nyhetene. Da jeg var ung kom det både små og store saker fortløpende på nett, i tillegg til papiravisen. Mine barnebarn har aldri holdt en papiravis i hele sitt liv, kun sett dem på teknologisk museum. I dag får vi nyhetene presentert på en ny måte. Vi har hologram-brikker liggende rundt i huset. Jeg ble fortalt av mine foreldre at dette minnet dem om da de selv var små. Fordi nå sitter familiene igjen samlet rundt frokostbordet med hologram-brikkene, og får nyhetene presentert. Disse er interaktive og utformet med designmessige-hensyn. Pressen ansatte mange designere da jeg selv var ferdigutdannet designer, fordi de så behovet for å utforme nyheter på en ny og mer moderne måte - for at folk skulle følge med på nyhetsbildet. Det ble viktigere å kommunisere mer visuelt, fremfor kun gjennom tekst. Denne utviklingen så vi både i pressen, i reklame og i andre medier.

For eksempel i dag var den store nyheten at regjeringen endelig innrømmet at de utdanna for mange sykepleiere da jeg var ung. Eldrebølgen gikk raskere over enn antatt, fordi det var langt ifra like mange som trengte hjelp da de ble eldre. I dag advares det mot å utdanne seg som sykepleier, yrkessjåfører og andre yrker med personlig kontakt, fordi vi trenger færre og færre av dem. Teknologien tar rett og slett over arbeidsplassene. I dag utdannes det flest folk innen teknologi, som SoFamle, ingeniører, HiTeMa og HiTeDa. Heldigvis har de alltid trengt designere, så der var jeg heldig.

En annen endring i samfunnet, er at ordene “feminist” og “rase” ikke brukes lengre. Det er kun noe vi leser om i historiebøkene, siden det er så mange år siden de kampene ble vunnet. I dag tenker vi ikke over at det var en problematikk. Det er ikke så viktig lengre, folk stiller likt. Både på jobb, i kjærlighet og i hverdagslivet. Det er heller personlige styrker som står høyt, og folk blir verdsatt ut i fra hva de kan og ikke ut ifra utseendet.

Byene i Norge har blitt ganske store, men minimalistiske. Alle klossene er sorte og hvite. Ja, vi bor i klosser forresten. De er svært så enkle og moderne. Butikkene i gaten er borte, mat og andre varer får vi levert på døren av HiTeRob. Sentrum av byene består heldigvis mer av sosiale møtesteder som museer, kino, lekeplasser, kafeer og restauranter. Alle ubetjent, selvsagt. Dette veier opp for den usosiale teknologien. De fleste opplevelsene får vi gjennom hologram-brillene, som er en intens, men samtidig spennende, opplevelse hver gang.

Disse brillene er også der vi har sosiale medier, som er sammensmeltet med den virkelige verden. Det er her vi møter både nye og gamle bekjente. Det er ikke så mange nære relasjoner lenger, den digitale verden har på en måte fjernet muligheten for å ha de dype og innholdsrike samtalene. Det har blitt byttet ut med raske meldinger og beskjeder. For den yngre generasjonen er det veldig upersonlig, og folk er redde for å dele for mye om seg selv.

Jeg frykter at utviklingen vi ser i samfunnet i dag, kan føre til mer ensomhet. Det burde kommet mer sosial teknologi for mange år siden, slik at generasjonene etter meg lærte om nærkontakt og sosiale relasjoner. Uten denne lærdommen, vil det eneste evigeksisterende være plasten vi brukte for mange år siden. Den brytes aldri ned.

Hilsen
Tokapiel Rakjevitan